Hverdag

Talen jeg holdt på Arendalskonferansen

I forrige uke var jeg på Arendalskonferansen hvor jeg fikk muligheten til å si et par ord! Bilde over er tatt av Mona Hauglid, instagrammen hennes finner du HER – anbefaler å sjekke hun ut, hun er så flink!

Siden jeg allerede fra og med neste uke er ferdig med alle mine verv i politikken, eller med andre ord; ferdig som politiker, så skrev jeg et ganske personlig innlegg.

Bakgrunnen for at jeg ble invitert til å snakke var med tanke på kronikken jeg hadde i VG her for noen måneder siden hvor jeg skrev om skrives levekår og aksepten for homonegativitet. Innlegget jeg holdt på konferansen tok utgangspunkt i kronikken, men jeg tillot meg å bli enda mer personlig.

Innlegget jeg holdt:

Jeg er redd. Jeg er redd når jeg møter nye mennesker fordi jeg vet at det er en 10% sjanse for at vedkommende jeg møter grøsser av tanken på legningen min. 
Jeg er redd når jeg holder hender med kjæresten min fordi jeg vet at to gutter som holder hender kan provosere så mye at jeg kan bli slått ned på stedet. 
Jeg er redd for å gå alene hjem klokken 3 på natten fordi det finnes sjanse for at jeg, nok en gang, blir banket opp fordi jeg er skeiv.
Jeg er redd når jeg ligger på sofaen hjemme på kvelden fordi jeg vet at legningen min provoserer så mye at folk kan finne på å bryte seg inn i hjemmet mitt og rasere det ned.
Jeg er redd når jeg ytrer meg i samfunnsdebatten fordi jeg vet at når jeg våkner neste dag har meldingsboken blitt fylt med hatmeldinger og drapstrusler, ikke fordi de nødvendigvis er uenige i sak, men fordi jeg er skeiv. 

Så mye frykt, fra en ellers ganske så fryktløs person. 

Jeg misunner heterofile av mange grunner, av fordelene, det enklere livet. Hadde jeg vært hetero hadde jeg sluppet å bekymre meg for om legningen min kommer til å være et hinder i fremtidige bekjentskaper. Hadde jeg vært hetero hadde jeg kanskje sluppet å måtte se meg rundt i det jeg skal holde hånden til kjæresten. Hadde jeg vært heterofil så hadde jeg kanskje ikke trengt å tenke på at det er en fare for at leiligheten min kan være rasert i det jeg kommer hjem fra jobb. 
Hadde jeg vært heterofil, hadde jeg kanskje ikke vært like redd vær gang jeg tok del i samfunnsdebatten. 
Altså, misforstå meg rett, jeg er veldig fornøyd med at jeg er skeiv, men det er bare noen av disse frihetene dere ofte tar for gitt, som jeg også kunne ønske jeg hadde. 

For noen uker siden skrev jeg en kronikk i VG hvor jeg prøvde å sette lys på skeives levekår, og hvordan vi har begynt å akseptere homonegatvitetet. Og selv om de aller fleste tilbakemeldingene jeg fikk var positive, støttende og gode tilbakemeldinger, så fikk jeg også de som prøvde å få meg til å tie. Det var meldinger som sa jeg fortjente å bli banket opp, at jeg fortjente å dø, det var til og med meldinger hvor senderen tilbød seg å gjennomføre mordet selv. 
Jeg er kanskje ung, og til tider veldig naiv, og ja, jeg er skeiv, men jeg, på lik linje med alle andre skal få lov til å ta del i samfunnsdebatten, få lov til å si min mening – uten å måtte frykte for egen trygghet. 

Jeg er bekymret for at vi har skapt en slags aksept for denne homonegativiteten. En aksept som sier at «ja, når du kommer ut av skapet da kommer du til å bli mobbet, det må du bare forvente, sånn er det bare». En aksept som tillater at Jævla Homo fortsatt er det mest brukte skjellsordet i skolegården fordi ingen tørr å si ifra. Men er det noe rart at folk ikke tørr å si ifra om at dette ikke er greit? 
Sist jeg prøvde fikk jeg drapstrussler. 

Jeg ønsker meg at samfunn hvor debattklimaet er varmt og åpent for alle. Jeg ønsker meg et debattklima hvor man faktisk kan ta debattene, unngå hets og krenking. 
Jeg ønsker at jeg som homofil skal få lov til å dele mine tanker uten å måtte frykte for livet. 
Jeg skal love deg at jeg er åpen for din stemme, men er du åpen for min stemme?

 

Kommentarer er skrudd av for Talen jeg holdt på Arendalskonferansen