Tanker

Kjært barn har mange navn.

2 år er godt siden jeg fikk høre den store nyheten om at min overgriper hadde blitt drept i fengsel. Jeg hadde akkurat kommet meg hjem fra skolen i det fostermoren min kom ned til rommet mitt og fortalte meg at «kompisen» min var funnet død. Det første jeg tenkte, som kanskje ikke kommer som noe sjokk, var at dette var bare ren rettferdighet.
Jo lenger jeg fikk tenkt på det, jo mer innså jeg hvor lite rettferdig dette var. Ved å si (eller bare tenke tanken) på at det er rettferdig at han døde på bakgrunn av det han gjorde med meg så røyk alle mine argumenter mot dødsstraff. Jeg er jo ikke for dødsstraff, det må da være mye verre å bli tvunget til terapi i en celle.

Jeg tenker mye på den statusen jeg publiserte i slutten av februar i 2017, den statusen hvor jeg kom ut med min historie. Hadde jeg turt å gjøre dette om jeg hadde fått den samme nyheten i dag? Helt sikkert ikke. Angrer jeg på at jeg kom ut med historien? Både ja og nei, mest nei. Kanskje hjalp det at jeg som gutt fortalte min historie, kanskje jeg fjernet litt av det som er litt tabubelagt. Gutter som voldtektsoffer.

Christian Alexander Borge. Du er en mann med mange navn, både de du har gitt ut til 13 år gamle gutter, og blant mediene som kaller deg Norges største overgriper.

Når du denne helgen ble drept i fengsel vet jeg ikke helt hvilken følelse jeg sitter igjen med.
Jeg er sint på fengselet som ikke greide å ivareta den sikkerheten du hadde krav på, jeg er sint på fengselet som ikke hørte på deg når du sa du fikk trusler, men mest av alt er jeg sint på meg selv som ønsket deg en rettferdig soningstid.

Når vi møttes for første gang den 26. januar 2012, gjorde du ting både med kroppen min og psyken min som jeg aldri kommer til å få tilbake, og for det hater jeg deg, men jeg hater deg enda mer for den lidelsen du ubevisst har dratt meg igjennom de siste 5 årene.

I Januar var jeg tilbake i Oslo for å vitne, jeg fortalte politiet alt det du gjorde mot meg. Manipuleringen, utnyttelsen og respektløsheten over mitt nei.
Når jeg i januar satt på et kontor på Grønlandsleiret fortalte jeg vår historie for første gang til noen, en historie jeg ikke engang har fortalt meg selv siden.

Når jeg gikk derfira følte jeg meg lettet, for endelig kunne du få den rettferdige straffen for det du har gjort mot meg og flere andre.
Jeg gikk rundt og gledet meg til høsten 2017, for da visste jeg at jeg kunne slå fred over hva som har skjedd.
Dette skjedde ikke, du fikk en mye enklere løsning på dine problemer, en løsning jeg mange ganger har vært våken mange nattetimer å tenkt på; døden.

Døden er for bra for deg.
Du skulle sitte gjemt vekk fra alt du vet hva er, og tenkte.
Du skulle tenke på smerten du har påført meg og flere andre.
Nå er det jeg som sitter her, og konstant tenker på smerten du har påført meg. Det er jeg som skulle vært fri, ikke du.

Jeg skulle ønske du fikk en rettferdig soningstid og en rettferdig rettergang. Den friheten du fikk når du døde, fortjente du absolutt ikke, for nå er det jeg som må sitte å tenke over hva du har gjort, når det egentlig bør være omvendt.

Facebookstatus 28. februar 2017
Kommentarer er skrudd av for Kjært barn har mange navn.