• tungt.

    I går var første gangen jeg veide meg siden jeg kom hjem fra Italia, en aktivitet jeg har prøvd å utsette så lenge som mulig, men siden jeg er en nysgjerrig person klarte jeg ikke vente lenger. Jeg har siden jeg kom hjem følt meg tyngre, og jeg har følt at jeg har spist mye mer enn jeg pleier både i Italia og etter jeg kom hjem. Angsten av å ha gått opp i vekt ble enda høyere da jeg leste en artikkel på nett om at det er vanlig å gå opp i vekt dersom man velger å slutte å røyke. 

    Men i går stod jeg der, halvnaken på det kalde baderomsgulvet, klar for å veie meg. Vekten viste at jeg hadde gått opp de kiloene jeg fryktet, og det første jeg tenkte var at jeg aldri har veid så mye som jeg gjør nå. Etter å ha tatt nok en runde med meg selv innså jeg at det også er helt tåpelig å la dette tosifrede tallet ødelegge dagen min, spesielt når det samme tallet fortsatt regnes som undervektig. Undervektig eller ikke, jeg har aldri veid så mye i hele mitt liv, og det skremmer meg litt.

    De som har fulgt denne bloggen en liten en stund vet jo at jeg tidligere har skrevet om mine problemer i forhold til mat, vekt og egen kropp. For de aller fleste er ikke disse ekstra kiloene noe stort problem, for det er egentlig ikke noe stort problem, men for meg er det en bekjennelse. 

    Sånn, da har jeg fått ut litt tanker. Ja jeg vet jeg er overfladisk og dum, og kanskje burde bruke tiden min på å bekymre meg på viktige saker, men nå gjør jeg dessverre ikke det. 

  • HELGA OPPSUMMERT

    Det er søndag, og til tross for at jeg ikke akkurat har hatt så mye på kalenderen den siste tiden, så er det en spesiell ro i atmosfæren i dag. Grunnen til det er nok fordi jeg faktisk er alene hjemme, og for første gang siden jeg kom hjem så er jeg helt alene; og det er deilig. Det er faktisk nesten litt skremmende hvor godt jeg trives i eget selskap.. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde hatt noe problem dersom jeg hadde endt opp alene. hahaha. 

    Denne helgen har vært utrolig deilig. Det har vært en perfekt mengde av hendelser og perfekt mengde av sofa-ligging.
    På fredag skulle jeg egentlig bare ta en kaffe med min gode venn Gina, men det resulterte i vin og aperitivo på Castelle. De gir tydeligvis bort gratis mat hver halvtime til de som sitter å drikker og dette visste ikke jeg om før i går?! Det var utrolig god mat, og enda bedre var det i selskapet av gode venner. Videre dro vi på vinbar, bowling og to andre utesteder før vi avsluttet kvelden med et ganske så hyggelig mach hvor det ble produsert musikk.. Jeg tror vi alle er enige om at jeg ikke har noe å gjøre i nærheten av et instrument, og hvis jeg skal synge bør det være alene i dusjen.

     

    Lørdagen var i motsetning til fredagen veldig rolig. Jeg våknet jo opp med tidenes hodepine og ca null energi i kroppen, så dagen ble brukt på sofaen foran tv skjermen hvor jeg har klart å sluke en hel sesong av Sex & the city, og det er null shame. 

    I morgen kommer fosterforeldrene mine hjem, og så mye som jeg elsker å være alene, er det litt deilig at de kommer hjem.. Det begynner å bli ganske kjedelig å snakke med seg selv. Før de kommer tenkte jeg at jeg kunne rydde og vaske litt, men i det jeg stod opp i dag var det allerede ryddet? ehm hjelp… Jeg faktisk ikke hvem som har vært innom, men det er jo hyggelig det… Siden jeg ikke fikk vasket leiligheten sitter jeg nå egentlig bare å blander mellom å se serie, leser litt bok og vasker klær. Jeg er egentlig sykt rastløs, men samtidig har jeg null energi.

    For to uker siden skrev jeg at jeg nok en gang har kommet med denne tåpelige ideen om at jeg skal slutte å røyke, og jeg skal være ærlig å si at det kunne gått bedre. Det har skjedd at jeg har hatt meg en sigg, så viljestyrken er tydeligvis ikke så sterk, men nå er det en ny uke, og jeg tillater meg å være så klisje å si: ny uke, nye muligheter.

  • Q&A: TATTOOS

    Etter jeg har tatoverte meg på de mest synlige plassene på kroppen så er det en del spørsmål som kommer relativt ofte. I dette innlegget har jeg samlet opp noen av de ofte stilte spørsmålene, og tenkte jeg skulle prøve å svare litt. 
    Dette er jo da spørsmål som med tiden har begynt å bli ganske irriterende, og det er en blanding av at en del av spørsmålene er negativt ladet, jeg får de hele tiden og noen av de er bare merkelige og dumme. 

    1. Angrer du, eller er du redd for å angre på noen av tatoveringene dine?

    Neh, jeg verken angrer eller er noe spesielt bekymret for at jeg kommer til å angre. Tatoveringene mine har blitt en naturlig del av utseendet mitt, og jeg syntes det nå ser rart ut når jeg ser på bilder av meg selv uten. Dersom jeg en gang kommer til å angre finnes det mulighet for å ta laser, og innen jeg angrer tror jeg den laserteknologien har blitt veldig mye bedre enn det den er i dag. 

    2. Er du redd for at det kommer til å se stygt ut når du blir eldre?

    Nei, så absolutt ikke. Som jeg svarte i spørsmålet over er tatoveringene mine blitt en så naturlig del av utseendet mitt, og dersom jeg fortsatt har de når jeg er gammel tror jeg det bare blir enda rarere å være uten. Føler kanskje det er litt som om jeg plutselig skulle fjernet ørene. Pluss at jeg tenker at tatoveringene mine når jeg er eldre kommer til å være en liten påminnelse om at jeg har levd litt, og kunne  lage min egen historie.

    3. Kommer det ikke til å bli vanskelig å finne jobb?

    Det kan godt være, men dersom min fremtidige arbeidsgiver bryr seg mer om mitt utseende enn mine egenskaper og kvalifikasjoner så er jeg faktisk ganske usikker på om jeg har lyst til å jobbe der. Hittil har det ikke vært noe problem å finne seg jobb på grunn av tatoveringene, men det som faktisk har gjort at jeg ikke har fått en jobb har faktisk vært legningen min; men det kan vi snakke om en annen gang.

    4. Hva betyr de forskjellige tatoveringene dine?

    Dette er kanskje det mist irriterende spørsmålet og få, spesielt dersom man er ute på byen. Ikke at det egentlig er noe galt med spørsmålet, men når de aller fleste spør så føler jeg at jeg svarer på dette spørsmålet alt for mange ganger. Det er faktisk ikke alle tatoveringene mine som betyr noe som helst, de aller fleste har jeg tatt fordi jeg bare syntes det ser bra ut og heller kommet på en mening bak dem i ettertid. 

    5. Er du redd for at tatoveringer kommer til å gå av moten?

    Nope. Tatoveringene mine har jeg ikke tatt fordi det er mote, men fordi jeg vet det er commitment som varer livet ut.

    6. Gjør det vondt?

    Hahah, dette er det spørsmålet jeg får aller mest, og svaret er så enkelt som JA. Selvfølgelig, noen plasser er mer behagelige enn andre, men det å ta en tatovering er å få en nål stikkende inn i huden en million ganger. Men samtidig så er dette en smerte man forventer, noe som gjør det overkommelig.

    7. Kan jeg ta på de?

    Dette er det merkeligste spørsmålet jeg pleier å få, og jeg pleier å føle meg som et dyr når jeg får dette spørsmålet haha.. Tatoveringer føles akkurat som vanlig hus, men hvis jeg liker deg så kjør på ta på de, men hvis tatoveringene er nye og noen tar på de blir jeg forbanna.

    8. Hva tenker foreldrene dine om tatoveringene dine?

    Min biologiske far har egentlig ikke sagt så mye annet enn at de var kule. Mine fosterforeldre er jo ikke så fan av tatoveringer, men har slått seg til ro med at det er min kropp og mine valg, og jeg var får ta ansvar for eventuelle konsekvenser selv.

    9. Har du ikke nok nå?

    Dette spørsmålet pleier jeg å få når jeg sier jeg har lyst på flere tatoveringer, og jeg reagerer alltid med å svare tilbake at det er vel jeg som bestemmer når det er nok, heldigvis.

  • HØSTREGN

    Dette er en ordentlig høstdag. Det regner, men allikevel måtte jeg komme meg ut av huset. Jeg, som veldig mange andre, elsker høsten. Det er favorittårstiden min. Jeg elsker å kjenne regndråpene treffe kinnet mitt i det jeg løper for å finne ly under tak. Jeg elsker at trærne blir gule og røde, og vinden som blåser litt ekstra. Høsten er vel høytiden for å sitte på koselige cafeer å drikke varm kaffe, eller, jeg gjør jo det hele året, men føler at det er ekstra koselig på høsten. Det er noe spesielt ved å se ut av vinduet på alle de som flykter fra regnet, det å holde på varmen med en kopp kaffe på en ellers ganske kald dag.

    Men en av de tingene jeg virkelig elsker med høsten er at man kan gå med store gensere og store jakker. Det er ikke for varmt, og ikke for kaldt. Akkurat slik det skal være. Jeg tror jeg virkelig er et høstmenneske. Jeg klager alltid når det er for varmt, og jeg klager enda mer når det er for kaldt. Jeg burde nok kanskje tatt på meg en regnjakke og støvler, men latskapen i dag tidlig resulterte i en stor hettegenser, skinnjakke og noen slitte joggesko.

    Jeg har ikke så mange ærend i dag, men likevel kjente jeg at jeg måtte komme meg litt ut av huset. Jeg har låst meg inne og sett tv helt siden jeg kom hjem, og for å unngå at jeg går helt i veggen var jeg bare nødt til å komme meg ut. Jeg tenkte jeg skulle kjøpe meg noen nye sko, men tror jeg må utsette det til en annen gang. Jeg klarer ikke bestemme meg for hvordan sko jeg ønsker meg, og jeg har heller ikke energi til å prøve tusen par før jeg finner det riktige paret. Istedenfor har det resultert i at jeg har sittet på cafe og prøvd å tilegne meg litt kunnskap om disse fagene jeg tar som privatist.

    Dette er forresten spillelisten jeg for tiden hører på, ikke at jeg egentlig hører så sykt mye på musikk, men jeg merker at spotify blir mer brukt på høst- og vinterhalvåret enn på sommeren.. Mye merkelig musikk der, men ja kanskje det faller i smak?

    Jeg har forresten ingen nyheter om min nye avreise dato, men etter hva lånekassen sier så er det nok ikke sånn alt for lenge til håper jeg. Krysser fingrene for at ting ordner seg snart, det må jo bare det.

  • JEG VIL BARE SOVE LITT TIL.

    Jeg har aldri vært noe morgenmenneske, men noen ganger kommer det unntak. Som for eksempel er jeg et veldig morgenmenneske dagen derpå, eller når jeg våkner opp i et annet land.
    I Italia stod jeg alltid opp mellom 8 og 9, ikke fordi jeg hadde så mange ting jeg skulle gjøre eller fordi jeg hadde noe spesielt behov for å stå opp tidlig, det bare ble sånn. Men når jeg nå er tilbake i Froland merker jeg at jeg sliter med å komme meg opp før tolv, og jeg merker jeg syntes det begynner å irritere meg.

    Jeg har jo tidligere skrevet om mine søvnproblemer her på bloggen, og tidligere fått veldig mange gode tips, men dessverre funker ikke dette i lengden. Det er egentlig heller ikke det at jeg sover så dårlig, det er mer det at jeg faktisk ikke sovner før drit seint, og dermed ikke våkner før drit seint.
    Mens i Roma sovnet jeg enda senere, og våknet mye tidligere. Jeg forstår faktisk ingenting, og syntes egentlig dette er veldig merkelig.

    Nei uff, nå er det ihvertfall dag, så nå må jeg jo faktisk være våken…

  • HEIM, SØTE HEIM.

    Nå har jeg kommet meg til Froland og endelig fått landet litt. Det å reise fra Roma gjorde vondt, men etter å ha kunne slappe litt av er det godt å være hjemme. Jeg skal tross alt bare være hjemme i ca to uker før jeg reiser ut i den store verden igjen, men om det blir tilbake til Roma gjenstår å se.  (for dere som ikke har fått med seg hvorfor jeg for tiden er tilbake i Norge kan lese det forrige innlegget mitt som forklarer hele den situasjonen HER)

    Siden jeg kom hjem til Froland har jeg for det meste bare slappet av og sett på TV, jeg har jo faktisk ikke sett på norsk tv siden jeg reiste, så det var godt å få oppdatert seg på norske nyheter, bloggerne og den nye serien til Sophie Elise. Okei, nå lyver jeg faktisk litt, jeg har faktisk ikke sett så mye nyheter, men norsk reality derimot, der er jeg over gjennomsnittet oppdatert, dessverre. 

    Siden jeg nesten bare har ligget på sofaen og sett TV de siste dagene, har jeg begynt å bli redd for min egen helse. Jeg burde jo faktisk komme meg litt ut av huset, kanskje jeg burde begynne med å jogge? Altså, det er jo begrenset hva man kan gjøre her i Froland, men jogging er jo fullt mulig. Vi får se.

    Jeg burde jo også kanskje ha engasjert meg litt i valgkampen, men det kjenner jeg at faktisk blir litt for mye for meg. Jeg stemte, det får vel være bra nok for denne gang. Det er jo ikke akkurat slik at jeg har engasjert meg så ekstremt mye i denne valgkampen, trenger heller kanskje ikke begynne nå heller.  

    I tillegg til min elleville latskap har jeg toppet det hele med at jeg ..nok en gang.. skal prøve å slutte å røyke og snuse. Altså jeg har faktisk klart meg i fire dager, og jeg er hittil ganske stolt over innsatsen min. Om jeg denne gangen har trua på meg selv? Nei, ikke egentlig. Jeg har jo prøvd å slutte med dette tullet tre ganger bare i år, så det hadde jo vært merkelig om det faktisk skulle gå denne gangen. 
    Jeg bestemte meg å slutte da jeg på lørdag stakk innom kiwi for å kjøpe en pakke sigg, og jeg la merke til at prisen var tre ganger så mye som jeg betalte i Roma, det var i det øyeblikket at jeg sløser bort penger og gir meg selv kreft, dårlig bruk av penger. 
    En annen grunn til at jeg valgte å prøve å slutte nå er at jeg faktisk er veldig mye alene i Froland siden mor og far jobber, så da kan jeg faktisk være litt ekstra gretten om morgenen, og det var jo faktisk det som var problemet sist. Sist gang jeg prøvde å slutte måtte jeg gi opp fordi jeg gikk rundt å var sur hele tiden, mens nå går det greit å være sur siden det bare er jeg som er her. 

    Nei uff, jeg har kanskje ikke så godt av å være tilbake i Norge, det er heldigvis bare en liten ferie. Vi blogges. 
    Kanskje jeg skal lage et lite innlegg om hva det faktisk er jeg har gjort i Roma? Er det egentlig interessant? Jeg har egentlig ganske mange morsomme historier.. vi får se hva jeg får tid til, først skal jeg se desperate housewives. 
    Vi blogges.

  • 1. AKT, SÅ PAUSE.

    Livet mitt har vært en drøm, akkurat som en film, men nå tar det slutt. Slutt bare to uker etter det startet. Slutt er vel også feil ord, men en pause. Ettersom det har vært kommet opp noe kluss med søknaden min hos lånekassen har jeg blitt nødt til å sette filmen på pause, og reise tilbake til Norge i et par uker.

    Søknaden min har nemlig fått en ny behandlingstid på tre nye uker, noe som brått gjør hverdagen litt vanskeligere ettersom jeg ikke har planlagt at jeg skal jobbe mens jeg skal være her nede. Det å jobbe her nede er også ganske vanskelig siden et krav er at man faktisk må snakke språket, noe jeg absolutt ikke kan. 

    På toppen av det hele klarte jeg samme dag som jeg fikk vite at behandlingstiden er utsatt å miste lommeboken min, jeg tror noen stjal den mens jeg satt på en cafe for å roe ned tankene mine. 

    Når situasjoner som dette skjer er det så lett å tenke på alle de tingene man kunne gjort for å unngå dette, men jeg har slått meg til ro med at det er lite jeg kunne gjort annerledes. Jeg ga tilliten min til systemet, men her var det faktisk systemet som feilet. 

    På fredag reiser jeg hjem til Norge for å fikse søknaden min, og planlegge litt bedre, så reiser jeg nedover igjen senere i September. 

  • Klokka tikker…

    Mandagen er vanligvis min favorittdag, det tror jeg at jeg har skrevet om et par ganger før, men akkurat denne mandagen så kjennes det ikke som mandag. Jeg stresser, for om bare tre dager sitter jeg på bussen inn til Oslo for så å ta flyet videre til den evige stad, Roma.

    For en uke siden flyttet jeg ut av leiligheten, og kvittet meg med sånn ca alt jeg eier og har. Alt jeg har igjen har fått plass i fire pappesker og plassert på loftet hos mine fosterforeldre, med unntak av kofferten jeg skal ta med meg på reisen.

    Siden jeg flyttet ut av leiligheten har jeg flyttet inn på gjesterommet hos mine fosterforeldre. Etter å ha bodd så nærme sentrum en stund er det deilig å kunne ta et par dager på bygda før avreise. Et par dager på bygda hvor det egentlig ikke skjer så alt for mye. Det eneste som skjer er det man gjør selv, ikke noe press og ikke noe fear of missing out.
    Det føles nesten som om klokken har sluttet å tikke, og det ikke er noe jeg egentlig trenger å rekke. men slik er det jo egentlig ikke. Lykkeønsking?

    I går gikk jeg en liten tur med min søster, akkurat som i gamle dager. Jeg husker for mange år siden da jeg akkurat hadde flyttet inn hos mine fosterforeldre, så gikk vi på en tur, først litt asfalt, så langs vannet også igjennom skogen. Denne turen gikk vi også i går. Nesten gjengrodde stier, helt stille. De eneste lydene vi hørte var fuglene og latteren vår.

    Jeg kommer til å savne disse øyeblikkene, jeg kommer til å savne at familien ikke er så langt unna. Men igjen så lever vi i den mest tilkoblede verden man noensinne har sett, og det er ikke mer enn en liten flytur unna.

    Kofferten er fortsatt ikke helt pakket, og grunnen til det er rett og slett fordi jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva det er jeg ønsker å ta med meg nedover. På alle expat blogger jeg leser så sier alle at man ikke bør ta med seg alt for mye klær fordi de har en særegen stil der nede, men hva skal jeg gjøre med stilen jeg selv har brukt så lang tid på? den stilen som definerer meg. Ikke vet jeg, men alt bunner i at jeg bør være ferdig pakket på torsdag formiddag, for på ettermiddagen reiser jeg. og frem til da, så går vaskemaskinen på full guffe.

  • For opptatt med å leve.

    Det er nå en måned siden jeg oppdaterte bloggen sist, og jeg har egentlig ikke noen annen unnskyldning enn at jeg har vært for opptatt med å leve livet. Leve i i nuet, nyte de små og store øyeblikkene.

    Det er omtrent 3 måneder siden jeg bestemte meg for at jeg skal bruke det neste året i utlandet, og det er i dag bare én måned igjen til jeg befinner meg på en vinbar i Italia.

    Jeg har så vidt begynt å pakke ned leiligheten, og med det mener jeg at alt jeg har klart å gjøre er å samle opp én søppelsekk med klær som skal gis bort. Jeg er egentlig veldig stresset, for virkeligheten er jo at jeg faktisk skal være ute av denne leiligheten om bare 11 dager.

    De siste tre ukene har det skjedd så mye, og det føles som om livet mitt er dratt rett ut fra en film. Dagene består av formiddager på stranden, gelato ved vannkanten i byen og drinker til langt ut på natt.
    Jeg har nok badet mer de siste tre ukene enn jeg har badet de siste ti årene. Jeg som ellers hater å sole meg har faktisk klart å få bittelitt farge, rød er jo også en farge? Jeg kjøpte jo faktisk en solkrem i starten av juni, men den har jeg jo selvfølgelig klart å glemme hver eneste gang jeg har gått ut døren.

    Av en eller annen merkelig grunn har jeg klart å drikke meg lei av vin og spise meg lei av pasta; så jeg har for øyeblikket en pause fra dette, det funker jo litt dårlig å flytte til Italia for så å være lei av vin og pasta.
    Men det beste med denne sommeren er alle de fantastiske menneskene jeg har møtt, de nydelige kjærlige menneskene jeg virkelig har funnet tonen med, som det kommer til å bli ekstra vanskelig å si hade til; takk gud for internett.

    Per akkurat nå er jeg virkelig ikke klar til å flytte, mest fordi jeg faktisk ikke klarer å samle energi til å pakke når det er så fint vær ute. men det kommer seg vel, jeg har lagret i kalenderen at jeg skal bli ferdig med å pakke unna leiligheten før søndag, så får vi se hvordan det går.

    Nå stikker jeg på jobb, så skal vi se om jeg får bedre tid til å faktisk oppdatere denne bloggen før jeg reiser; kanskje, kanskje ikke. Hvis ikke så snakkes vi om en liten måned.

  • Talen jeg holdt på Arendalskonferansen

    I forrige uke var jeg på Arendalskonferansen hvor jeg fikk muligheten til å si et par ord! Bilde over er tatt av Mona Hauglid, instagrammen hennes finner du HER – anbefaler å sjekke hun ut, hun er så flink!

    Siden jeg allerede fra og med neste uke er ferdig med alle mine verv i politikken, eller med andre ord; ferdig som politiker, så skrev jeg et ganske personlig innlegg.

    Bakgrunnen for at jeg ble invitert til å snakke var med tanke på kronikken jeg hadde i VG her for noen måneder siden hvor jeg skrev om skrives levekår og aksepten for homonegativitet. Innlegget jeg holdt på konferansen tok utgangspunkt i kronikken, men jeg tillot meg å bli enda mer personlig.

    Innlegget jeg holdt:

    Jeg er redd. Jeg er redd når jeg møter nye mennesker fordi jeg vet at det er en 10% sjanse for at vedkommende jeg møter grøsser av tanken på legningen min. 
    Jeg er redd når jeg holder hender med kjæresten min fordi jeg vet at to gutter som holder hender kan provosere så mye at jeg kan bli slått ned på stedet. 
    Jeg er redd for å gå alene hjem klokken 3 på natten fordi det finnes sjanse for at jeg, nok en gang, blir banket opp fordi jeg er skeiv.
    Jeg er redd når jeg ligger på sofaen hjemme på kvelden fordi jeg vet at legningen min provoserer så mye at folk kan finne på å bryte seg inn i hjemmet mitt og rasere det ned.
    Jeg er redd når jeg ytrer meg i samfunnsdebatten fordi jeg vet at når jeg våkner neste dag har meldingsboken blitt fylt med hatmeldinger og drapstrusler, ikke fordi de nødvendigvis er uenige i sak, men fordi jeg er skeiv. 

    Så mye frykt, fra en ellers ganske så fryktløs person. 

    Jeg misunner heterofile av mange grunner, av fordelene, det enklere livet. Hadde jeg vært hetero hadde jeg sluppet å bekymre meg for om legningen min kommer til å være et hinder i fremtidige bekjentskaper. Hadde jeg vært hetero hadde jeg kanskje sluppet å måtte se meg rundt i det jeg skal holde hånden til kjæresten. Hadde jeg vært heterofil så hadde jeg kanskje ikke trengt å tenke på at det er en fare for at leiligheten min kan være rasert i det jeg kommer hjem fra jobb. 
    Hadde jeg vært heterofil, hadde jeg kanskje ikke vært like redd vær gang jeg tok del i samfunnsdebatten. 
    Altså, misforstå meg rett, jeg er veldig fornøyd med at jeg er skeiv, men det er bare noen av disse frihetene dere ofte tar for gitt, som jeg også kunne ønske jeg hadde. 

    For noen uker siden skrev jeg en kronikk i VG hvor jeg prøvde å sette lys på skeives levekår, og hvordan vi har begynt å akseptere homonegatvitetet. Og selv om de aller fleste tilbakemeldingene jeg fikk var positive, støttende og gode tilbakemeldinger, så fikk jeg også de som prøvde å få meg til å tie. Det var meldinger som sa jeg fortjente å bli banket opp, at jeg fortjente å dø, det var til og med meldinger hvor senderen tilbød seg å gjennomføre mordet selv. 
    Jeg er kanskje ung, og til tider veldig naiv, og ja, jeg er skeiv, men jeg, på lik linje med alle andre skal få lov til å ta del i samfunnsdebatten, få lov til å si min mening – uten å måtte frykte for egen trygghet. 

    Jeg er bekymret for at vi har skapt en slags aksept for denne homonegativiteten. En aksept som sier at «ja, når du kommer ut av skapet da kommer du til å bli mobbet, det må du bare forvente, sånn er det bare». En aksept som tillater at Jævla Homo fortsatt er det mest brukte skjellsordet i skolegården fordi ingen tørr å si ifra. Men er det noe rart at folk ikke tørr å si ifra om at dette ikke er greit? 
    Sist jeg prøvde fikk jeg drapstrussler. 

    Jeg ønsker meg at samfunn hvor debattklimaet er varmt og åpent for alle. Jeg ønsker meg et debattklima hvor man faktisk kan ta debattene, unngå hets og krenking. 
    Jeg ønsker at jeg som homofil skal få lov til å dele mine tanker uten å måtte frykte for livet. 
    Jeg skal love deg at jeg er åpen for din stemme, men er du åpen for min stemme?